Livet med en snylter (muskelknute/myom)

For halvannen uke siden fikk jeg brev fra sykehuset med innkallelse til kontroll hos gynekolog, og i morgen skal vi sjekke hvordan ting står til i kroppen. Jeg har ikke helt trua altså, jeg er ganske sikker på at muskelknuten er enten like stor eller større enn før. Derfor har jeg prøvd å forberede meg på at neste skritt er å prøve å operere ut dingsen uten at hele livmora følger med i farta. Det er egentlig ikke operasjonen eller det å bli snittet opp i magen som skremmer meg, men narkosen, blærekateter og det å ligge på sykehus i dagesvis. Jeg rives mellom lysten til å røske ut den forbaska klumpen og å bare gå med den fordi sykehusopphold skremmer meg for mye. Sist jeg var på sykehus (emboliseringen) ble jeg jo værende «bare» to døgn men det var ganske pyton å ha venflon og blærekateter og vase rundt med fæle sykehusklær. Sykehus lukter vondt og jeg føler meg automatisk veldig syk og stakkarslig av å være der. Men skal jeg bli kvitt den teite klumpen har jeg nok ikke noe annet valg enn å legge meg inn på sykehuset og få den operert ut. Dessuten er det egentlig ikke så veldig synd på meg siden jeg har en godartet svulst og har vært velsignet heldig og sluppet unna masse sykehusopphold i livet. Jeg må bare syte litt likevel. Det er litt sytedagen i dag.

Jeg har ikke følt meg helt i form i det siste (egentlig ikke de siste månedene og årene fra eller til) men føler at jernlagrene mine kanskje har blitt veldig dårlige etter å ha hatt «mensen» i til sammen et halvt år. Først ca 5 mnd etter minipilleslutt og så var det på an igjen to uker etter Esmya-slutt. Jeg blør og blør, hver dag. Ikke veldig mye og ikke riktig så mye som det jeg pleide under mensen, men nok til at jeg må bruke bind og nok til at jeg blir litt småsprø. Så det må jeg ta opp med gynekologen i morra. På toppen av det hele har jeg kjent noe i ene puppen min, en slags kul i kanten ved kløfta, helt inntil brystbenet på en måte. Den er liten og jeg må lete bittelitt før jeg kjenner den, men den er definitivt der. Nå har jeg det også å bekymre meg for og humøret er ca på bånn. Passer jo helt utmerket nå når sommerferien straks er over… Jeg lurer på om jeg skal nevne det for gynekologen men vet ikke om hun kan kjenne på den eller henvise meg til mammografi/ultralyd. Eller om jeg må gå via fastlegen.
Det er så mye akkurat nå… Kjenner at jeg begynner å bli lei av at kroppen min stadig finner på nye ting som jeg må løpe til legen og syte over. Men uansett, jeg skal avgi rapport etter morgendagens kontroll av myom-monsteret mitt.