Bloggnorge.com // Livet med en snylter (muskelknute/myom)
Start blogg

Livet med en snylter (muskelknute/myom)

En blogg om mitt liv som prøvekanin for behandling av muskelknutemonsteret

Arkiv for: september, 2014

Telefon fra kvinneklinikken! Endelig!

Kategori: Ukategorisert | 7 kommentarer » - Publiser mandag 29. september , 2014 kl. 10:36

Forkjøla og forfjamset ble jeg oppringt på morran her av gynekologen. Da blir man både glad og nervøs på samme tid. Hun har nå snakket med han spesialisten på Ullevål, han har sett bilder av muskelknuten min og sammen har de kommet fram til at de vil prøve å fjerne muskelknuten laparoskopisk (kikkhull). Det kan være at de får det til og at jeg får bare noen søte små hull på magen og knappe to uker med sykemelding. Men det er også mulig at de finner ut etterhvert at muskelknuten ligger for vanskelig til sånn at de må gjøre et bikinisnitt i magen for å komme ordentlig til og skjære den ut. Det var også mulig at de klarte å fjerne muskelknuten laparoskopisk men måtte lage et lite snitt for å greie å komme ordentlig til og sy livmoren etterpå. Uansett: jeg får faktisk gjort det på sykehuset her hjemme! Problemet med operasjonen var at den kan ta lang tid, og på Ullevål har de visstnok tidspress på seg og kan ikke risikere at operasjonen drar ut i langdrag. Han andre spesialisten mente også at dette inngrepet klarte «min» gynekolog fint å gjøre selv og siden de ikke har noe tidspress på seg her på sykehuset (rare greier, egentlig) så var det nesten bedre å gjøre det her. Jeg ble egentlig litt glad for å slippe å reise langt avgårde for å bli operert, selv om jeg ikke stoler helt på sykehuset her. Det som er positivt er at gynekologen min er den mest oppdaterte jeg har truffet på av alle de jeg har vært i kontakt med i min karriere som muskelknutepasient, så hvis noen skal få skjære i meg må det bli henne.

Gynekologen påsto at hun hadde latt det gå såpass lang tid før hun kontaktet meg fordi hun ville gi meg tid til å tenke, men hallo i luken… Nesten to måneder for å tenke? Jeg har jo forberedt meg på å operere ut dingsen og sa jo at jeg ville gjøre det så fort som mulig. Ingen grunn til å bruke lenger tid på å grue seg. Men uansett: hun antydet at allerede om et par uker, i midten av oktober, kan jeg bli operert. Jeg gruer meg masse til narkose og sykehusopphold men samtidig gleder jeg meg til det hele er overstått og jeg kan gå videre uten en diger klump med muskelceller som tynger og roter det til nedi magen/bekkenet. Så får vi krysse fingrene hardt for at jeg blir kvitt muskelknuten men får beholde livmoren.

TTT – Ting tar tid

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 17. september , 2014 kl. 22:44

Over en måned etter timen hos gynekologen har jeg fremdeles ikke hørt et kvekk så jeg ringte kvinneklinikken og spurte hvordan det går med saken min. Gynekologen min hadde sendt bildene mine og journalen min til Ullevål 8. august og der har det tydeligvis stoppet opp. Damen på kvinneklinikken roste meg faktisk for å ringe og purre på og sa at dersom det gikk enda en uke til burde jeg ringe opp igjen og snakke med gynekologen. En måned er lenge å vente på at en lege skal komme med en uttalelse på om de kan plukke ut monsteret mitt laparoskopisk eller ikke. Men hva annet skal man gjøre enn å vente?

Jeg har nå tatt to runder med Provera og orker ikke ta tredje runden. Sist sluttet jeg å blø av meg selv før jeg begynte på nytt brett så jeg satser på at kroppen min ordner opp av seg selv nå også og at jeg slipper smertehelvete jeg hadde sist måned. Jeg har fått helt usannsynlig vonde pupper mens jeg har gått på Provera, skikkelig pubertets/PMS-pupper, og i tillegg har blodtrykket mitt gått opp i det siste. Jeg er fremdeles like trøtt og uopplagt men legen finner ikke noe galt med blodprøvene mine. Det eneste hun fant ut var at jeg har lett forhøyet blodtrykk og antydning til en liten kul eller hevelse på skjoldbruskkjertelen, så jeg har atter en gang gått med 24-timers torturinstrument (blodtrykksmåler) og så skal jeg til ultralyd av skjoldbruskkjertelen om halvannen uke. Teite kroppen min… Jeg nevnte forresten for legen min at smertene mine sist måned var nesten identiske med smertene etter emboliseringen men det syntes hun ikke var rart i det hele tatt, da smertene i forbindelse med mens kommer fra livmoren og det gjør jo smertene etter embolisering også… Det nyttet ikke at jeg påpekte at det kjennes annerledes ut enn menssmerter. Livmorsmerter er livmorsmerter tydeligvis, uansett om hele buken i tillegg kjennes betent ut.
Så nå må jeg bare fortsette å vente. Som jeg nå mer eller mindre har gjort i nesten 3,5 år. Akkurat nå vil jeg aller mest bli kvitt myom-monsteret mitt. Selv om det skremmer livskiten ut av meg å tenke på narkose og operasjon.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.