Nå har vi kommet til midten av februar og jeg har fremdeles ikke fått innkallelse til kontroll etter operasjonen. Skal jeg virkelig bli nødt til å purre på denne gangen også? Jeg lar dem få februar på seg og har jeg ikke hørt noe innen 1. mars ringer jeg og maser.

Ellers er nå alt ved det samme. Mensen har vært litt rar denne siste gangen (småbløing i halvannen uke om jeg teller med de første dagen med farget utflod). Jeg håper inderlig jeg ikke får ny runde med hormontull nå som alt hadde stabilisert seg så fint og jeg hadde fått så forutsigbar syklus. Eller enda verre: håper jeg ikke har grodd ut en ny muskelknute!!! Fy flate altså, om jeg hadde fått en ny allerede nå så kort tid etter operasjonen. Da tror jeg at jeg offisielt gir opp.

Jeg får bare vente og se an frem til kontrollen. Man blir ganske god til å vente og se når man har sånn her myom-problematikk i livet.

Tiden går og det er jaggu snart jul. Jeg har vært hos nyrelege og fått beskjed om at jeg ikke har noen hormonsykdom som ligger bak det høye blodtrykket, så det er nok dårlig kondis og ekstra vekt som er årsaken :P Vevsprøven av kulen på skjoldbruskkjertelen har jeg ikke fått svar på så kanskje det betyr at intet nytt er godt nytt.
Kroppen heles men jeg har faktisk fremdeles tråder som stikker ut av to av sårene (og de kløøøør av og til). Mensen kom og gikk som sånn høvelig normalt så jeg tror kroppen begynner å finne sin egen rytme og syklus nå.

Så da er det bare å glede seg til jul og vente i spenning til etter jul når jeg skal til sjekk etter operasjonen. Håper alt ser greit ut og at jeg får lov til å prøve på å få en unge. Hvis vi bestemmer oss for det :)

God jul til dem som måtte stikke innom bloggen her! Håper dere får en fin og mest mulig myom-fri jul! ;)

Da har jeg vårt på jobb noen dager og ting er nesten tilbake til normalen. Jeg kjenner at det egentlig er ganske godt å ikke være i full stilling når man skal starte igjen etter sykemeldingsperioden. Jeg var helt utslått før helga, dritsliten med hodepine og en overveldende trang til å legge meg og sove. I tillegg var blodtrykket noe høyere enn vanlig så jeg tror kroppen min var litt stresset. Jeg har nok dovnet litt bort etter to-tre uker med operasjon og sykemelding så det tar sikkert litt tid før jeg er tilbake i normal form. Det kjennes litt ømt nedi livmorområdet men ellers har jeg ingen smerter eller andre problemer. Eller jo, litt farget utflod har jeg. Usj.

Ellers har jeg fått brev fra operasjonslegen om at de ikke fant noe ondartet i vevsprøvene, så muskelknuten var bare en diger klump med normale men overivrige muskelceller. Jeg var egentlig ikke så veldig bekymret for at det var noe ondartet der men det er jo alltids greit å få det bekreftet. Denne uka skal jeg til sykehuset for ny ultralyd av skjoldbruskkjertelen og kanskje en liten vevsprøve. Jeg har også fått innkallelse til nyreavdelingen og i forbindelse med det må jeg denne uka ta to spyttprøver, en døgnmåling av urin (hjelp, samle tiss i 24 timer) og en haug blodprøver som skal sendes til Oslo og analyseres før jeg møter til undersøkelse i desember. Her går det unna i svingene, gitt. Bra jeg har frikort :P

Da er straks sykemeldingsperioden på to uker over og jeg forbereder meg på å begynne å jobbe igjen. Kroppen fungerer greit bortsett fra at jeg er ute av trening og har en elendig kondis. Det å gjøre husarbeid i en times tid gjorde meg skjelven i bena og trøtt som en strømpe, men nå har jeg jo vært ganske stillesittende i det siste. Blodtrykket er høvelig greit, pulsen er tidvis høy og tidvis normal, og sårene etter laparoskopien har grodd fint. Det var noe antydning til puss og klissklass i såret i navlen men etter iherdig rensing med pyrisept ble såret friskmeldt av sykepleieren på legekontoret. Jeg måtte bare sørge for at ikke hud gnisset mot hud, for da ble det fort fuktig og dårlige vilkår for tilhelingen av såret. Så nå går jeg rundt med en liten stoffbit i navlen.

Ellers kjenner jeg ganske lite nedi operasjonsområdet. Litt ømt men nå har jeg da også hatt mensen så da er det kanskje ikke så unormalt med litt ømhet i livmoren. Jeg er litt imponert over at kroppen klarer å følge sin nye syklus selv etter operasjonen. Det var slett ingen ille mens heller, med moderate/lette blødninger. Jeg har forresten gått ned 3 kilo etter operasjonen og de har fremdeles ikke kommet på igjen så vi får se hvor lenge det varer :P Håper bare formen tar seg enda mer opp så jeg kan begynne å virkelig nyte tilværelsen uten en diger klump på livmoren. Det føles litt rart at den ikke lenger er der.

Da har jeg straks vært hjemme med sykemelding i ei hel uke. Tiden går sabla fort når man suller rundt hjemme og prøver å kure seg frisk etter operasjon og andre kroppslige påkjenninger. Blodtrykket har begynt så smått å nærme seg akseptable verdier og jeg føler meg ikke lenger så varm i toppen. Pulsen har roet seg bittelitt men jeg synes fremdeles den er litt rask både i hvile og bevegelse, og jeg tåler lite før den øker. Bare det å spise får pulsen opp og da dunker den litt ekstra hardt også, noe som er litt slitsomt. Nesen er pottetett og øynene til tider knusktørre. Aner ikke om noe av dette kan relateres til medisinen men jeg skal høre med legen min. Tenker å dra innom legekontoret over helga for å måle blodtrykket der og da kan jeg jo be om å få en time eller liten samtale med legen om blodtrykk, medisin og sånn. Pusten min føles litt «tung», ikke som i andpusten men mer som at magen og halsen er tettere enn vanlig. Jeg føler ofte for å dra inn litt ekstra luft ved å sukke eller gjespe og jeg vet jo at det kan bli en uvane som ødelegger pusten og blir til en ond sirkel. Men som sagt, dette må jeg nok snakke med legen om.

Jeg har skiftet plaster på sårene to ganger og de ser fine ut. Det er jo tross alt bare fire små hull som er snørpet sammen med selvoppløselig tråd. Eneste bekymring er det såret som er i navelen. Der er det litt puss og ser kanskje litt rødt ut. Jeg har renset flere ganger med pyrisept og prøver å holde området luftig og tørt, noe som jo ikke er så lett når såret er inni navelen og magen min er litt stor. Innsiden av navelen får nesten aldri luft… Men også dette får jeg ta opp med legen. Når det gjelder smerter går det veldig bra! Har ikke tatt smertestillende denne uka og nå kjenner jeg bare svake ilinger og litt ømhet nedi livmorområdet av og til, og kun når jeg rører på meg. Jeg prøver nå å være mest mulig oppegående og prøver å pusle litt rundt i huset for å holde meg i aktivitet. Etterhvert håper jeg på noen turer bortover veien. Men jeg kjenner at kroppen ikke er helt restituert enda, da jeg blir litt lettere trøtt og sliten enn vanlig. Nesten så jeg vurderer å sove middagslur midt på dagen.

Ellers er det vel bare å vente på innkallelse til indremedisinsk avdeling, ny ultralyd av skjoldbruskkjertelen og etterhvert kontroll hos gynekolog etter operasjon (blir nok etter jul, i februar/mars kanskje). Forhåpentligvis går det kjapt å få innkallelsene. Jeg vil gjerne også ha en undersøkelse hos kardiolog siden jeg har såpass mye greier med høy puls og ekstraslag, så det kommer jeg til å be om når jeg møter fastlegen min. Er vi lei av leger og sykehus? Neeeida… Jeg får bare trøste meg med at jeg blir ganske grundig undersøkt. Det er snart bare hodet igjen som ikke er sjekket :P

Jeg ble halvveis lovet å få snakke med en indremedisinsk lege på fredag (31/10) angående blodtrykket og pulsen min men da klokka bikket nærmere åtte på kvelden skjønte jeg at håpet var ute. De tok en haug med blodprøver for å sjekke underliggende årsaker til blodtrykket og jeg måtte overnatte en natt til på sykehuset. Kjedelig men samtidig ganske greit siden pulsen min ikke var særlig hyggelig. Å sove med nærmere 100 i puls er veldig ubehagelig og man føler at kroppen er på trimtur mens man selv skal prøve å sove. Det hjalp litt på med hyggelige sykepleiere som ilte til med blodtrykksapparat og trøstende ord. Pulsen har holdt stand med noen små perioder nede i mer levelige/normale 85 (jeg ligger vanligvis på i underkant av 70 i hvilepuls), men indremedisinere er travle leger og vanskelig å få tak i midt i ei helg. Derfor fikk jeg en lengre samtale med gynekologen som var på vakt lørdag 1/11 og han snakket med indremedisinerne og holdt meg oppdatert. Han skrev epikrise og ordnet sykemelding til meg, og jeg følte at han tok seg god tid til meg. Han virket til og med litt interessert i å høre om emboliseringen jeg hadde gjort tidligere, og da jeg spurte om den kunne ha vært medvirkende til at det ble så lite blødninger under operasjonen, svarte han faktisk at ja det var ikke umulig. Jeg følte nesten en liten seier inni meg :)
Til slutt ble det bestemt at jeg skulle henvises til indremedisinsk avdeling innen 2 mnd og jeg ble utskrevet med resept på Adalat Oros blodtrykkssenkende medisin. Så nå er jeg hjemme og tester ut blodtrykksmedisinen og føler meg ikke helt på topp. Kjenner minimalt fra operasjonsområdet (bare ømhet og følelsen av litt stinn/hoven mage) og tar nesten ikke smertestillende lenger, men kroppen ellers er helt i ulage. I tillegg til den høye pulsen og følelsen av å være fullstappet av adrenalin, føler jeg meg trøtt og uopplagt, rar i hodet (prikkende, svakt «press») og glovarm i ansiktet. Det som er ekstra festlig er at en av de vanligste bivirkningene på medisinen er høyere puls. Akkurat som om jeg trengte det liksom. Foreløpig ser det ikke ut til at medisinen senker blodtrykket så veldig heller, så mulig jeg må innom fastlegen min og snakke med henne. Bra jeg har to uker med sykemelding nå fremover.

Her er den vakre (tjukke)magen min med plaster på. Dette er jo slett ikke ille etter å ha fjernet en 14x10x10 cm stor muskelknute som veide 500 gram :)

I dag kom det intet mindre en tre sykehusbrev i posten. Ett fra Ullevål og to fra Nordlandssykehuset. Det fra Ullevål var bare kopi av brev til legen min om at de mente operasjonen min kunne gjennomføres på Nordlandssykehuset. De to brevene fra Nordlandssykehuset var ett for innkallelse til innskriving 13. oktober og ett for time til innleggelse 30. oktober. Med andre ord får jeg to ekstra uker å grue meg på. Og alt på jobben ble litt kaos nå siden vi allerede hadde belaget oss på at jeg ble borte fra midten av måneden, og dermed lagt noen prosjekter på is. Nå blir det å snu rundt på alt igjen og det blir et sabla stress. Og jeg får alt for god tid til å grue meg til operasjon og sykehusopphold.

Jeg var forøvrig på ultralyd av skjoldbruskkjertelen i dag og den viste at jeg har en liten utvekst/svulst på høyre siden. Legen mente den så veldig godartet ut og at det er veldig vanlig å ha sånne kuler (visstnok 20 av 100 har det i større eller mindre grad). Han sa at om jeg ville forsikre meg om at den var 100% godartet måtte jeg få tatt vevsprøve av den, så det måtte jeg eventuelt diskutere med fastlegen min. Jeg tenker jeg legger den kulen litt på is til jeg får orden på den store kulen nedi livmorland og så får jeg heller se hva fastlegen min mener om saken når hun får svaret fra UL-undersøkelsen. Jeg har visst kuler både her og der, så kanskje det har en sammenheng? Kanskje svulster/muskelknuter på skjoldbruskkjertelen og livmoren er nært beslektet? Hvem vet. Jeg er uansett tydeligvis kulere enn de fleste (tørrvittig ja…).

Forkjøla og forfjamset ble jeg oppringt på morran her av gynekologen. Da blir man både glad og nervøs på samme tid. Hun har nå snakket med han spesialisten på Ullevål, han har sett bilder av muskelknuten min og sammen har de kommet fram til at de vil prøve å fjerne muskelknuten laparoskopisk (kikkhull). Det kan være at de får det til og at jeg får bare noen søte små hull på magen og knappe to uker med sykemelding. Men det er også mulig at de finner ut etterhvert at muskelknuten ligger for vanskelig til sånn at de må gjøre et bikinisnitt i magen for å komme ordentlig til og skjære den ut. Det var også mulig at de klarte å fjerne muskelknuten laparoskopisk men måtte lage et lite snitt for å greie å komme ordentlig til og sy livmoren etterpå. Uansett: jeg får faktisk gjort det på sykehuset her hjemme! Problemet med operasjonen var at den kan ta lang tid, og på Ullevål har de visstnok tidspress på seg og kan ikke risikere at operasjonen drar ut i langdrag. Han andre spesialisten mente også at dette inngrepet klarte «min» gynekolog fint å gjøre selv og siden de ikke har noe tidspress på seg her på sykehuset (rare greier, egentlig) så var det nesten bedre å gjøre det her. Jeg ble egentlig litt glad for å slippe å reise langt avgårde for å bli operert, selv om jeg ikke stoler helt på sykehuset her. Det som er positivt er at gynekologen min er den mest oppdaterte jeg har truffet på av alle de jeg har vært i kontakt med i min karriere som muskelknutepasient, så hvis noen skal få skjære i meg må det bli henne.

Gynekologen påsto at hun hadde latt det gå såpass lang tid før hun kontaktet meg fordi hun ville gi meg tid til å tenke, men hallo i luken… Nesten to måneder for å tenke? Jeg har jo forberedt meg på å operere ut dingsen og sa jo at jeg ville gjøre det så fort som mulig. Ingen grunn til å bruke lenger tid på å grue seg. Men uansett: hun antydet at allerede om et par uker, i midten av oktober, kan jeg bli operert. Jeg gruer meg masse til narkose og sykehusopphold men samtidig gleder jeg meg til det hele er overstått og jeg kan gå videre uten en diger klump med muskelceller som tynger og roter det til nedi magen/bekkenet. Så får vi krysse fingrene hardt for at jeg blir kvitt muskelknuten men får beholde livmoren.

Over en måned etter timen hos gynekologen har jeg fremdeles ikke hørt et kvekk så jeg ringte kvinneklinikken og spurte hvordan det går med saken min. Gynekologen min hadde sendt bildene mine og journalen min til Ullevål 8. august og der har det tydeligvis stoppet opp. Damen på kvinneklinikken roste meg faktisk for å ringe og purre på og sa at dersom det gikk enda en uke til burde jeg ringe opp igjen og snakke med gynekologen. En måned er lenge å vente på at en lege skal komme med en uttalelse på om de kan plukke ut monsteret mitt laparoskopisk eller ikke. Men hva annet skal man gjøre enn å vente?

Jeg har nå tatt to runder med Provera og orker ikke ta tredje runden. Sist sluttet jeg å blø av meg selv før jeg begynte på nytt brett så jeg satser på at kroppen min ordner opp av seg selv nå også og at jeg slipper smertehelvete jeg hadde sist måned. Jeg har fått helt usannsynlig vonde pupper mens jeg har gått på Provera, skikkelig pubertets/PMS-pupper, og i tillegg har blodtrykket mitt gått opp i det siste. Jeg er fremdeles like trøtt og uopplagt men legen finner ikke noe galt med blodprøvene mine. Det eneste hun fant ut var at jeg har lett forhøyet blodtrykk og antydning til en liten kul eller hevelse på skjoldbruskkjertelen, så jeg har atter en gang gått med 24-timers torturinstrument (blodtrykksmåler) og så skal jeg til ultralyd av skjoldbruskkjertelen om halvannen uke. Teite kroppen min… Jeg nevnte forresten for legen min at smertene mine sist måned var nesten identiske med smertene etter emboliseringen men det syntes hun ikke var rart i det hele tatt, da smertene i forbindelse med mens kommer fra livmoren og det gjør jo smertene etter embolisering også… Det nyttet ikke at jeg påpekte at det kjennes annerledes ut enn menssmerter. Livmorsmerter er livmorsmerter tydeligvis, uansett om hele buken i tillegg kjennes betent ut.
Så nå må jeg bare fortsette å vente. Som jeg nå mer eller mindre har gjort i nesten 3,5 år. Akkurat nå vil jeg aller mest bli kvitt myom-monsteret mitt. Selv om det skremmer livskiten ut av meg å tenke på narkose og operasjon.

Det er vel ikke så mye nytt å melde men jeg var på ny time hos fastlegen i dag. Jeg skulle være så smart å ha god tid så jeg var på legekontoret 20 min før jeg hadde time. For så vidt greit hadde det ikke vært for at legen var 40 min forsinket… Så jeg ble da sittende å småprate med noen halvkjente fra hjembygda om alt og ingenting i nærmere en time før jeg kom inn til legetimen. CRP’en hadde gått ned til 58 og det mente legen var et veldig godt tegn da det var et raskt fall i verdiene på ett døgn. Urinprøven så grei ut bortsett fra et lite snev av blod og noe nitritt (visstnok fordi urinen hadde ligget lenge i blæra), og mensen har tydeligvis kommet da jeg blør en del mer enn i går. Smertene har gitt seg høvelig bortsett fra en liten rundte mageknip (eller rettere sagt skambein/livmorknip) rett før jeg sovnet i går kveld. Det er fremdeles ømt og sårt flere steder i magen og jeg har fått samme type sårhet/ømhet i høyre side som jeg hadde en kort periode mens jeg gikk på Esmya. Er det virkelig mulig å få sånn rare vondter av hormoner?

Legen kunne ikke si noe om hva som har foregått i kroppen min men siden CRP’en har gått ned, mensen ser ut til å ha kommet og ingenting tyder på urinveisinfeksjon, sendte hun meg hjem uten å kjenne på livmora og anså meg som ferdig utredet. Hun tilbød meg til og med sykemelding men det takket jeg pent nei til. Formen er høvelig grei og spesielt om jeg sitter i ro, så da ville jeg gjerne dra på jobb så jeg slipper å ta igjen masse jobb senere. Greit at ting går bedre men jeg irriterer meg litt over at man ikke får noen form for «diagnose» eller ide om hva som gjør at man får store smerter, feber og kraftig forhøyet CRP. Jeg vurderte å nevne nekrotisert myom da jeg vet at nekrotiserende (døende) myom kan gi høye CRP-verdier, smerter og feber. Men så er jeg jo ikke gravid da og forhåpentligvis har ikke myomet vokst så masse i det siste at det vokser fortere enn sin egen blodforsyning.
Håper gynekologen ringer snart så jeg får vite sånn høvelig når jeg kan forvente å bli operert. Dette tar jaggu tid og jeg er dritlei av å vente.