En uke etter inngrepet
Ja da har det altså snart gått ei hel uke etter inngrepet. Imorra tidlig er det nøyaktig ei uke siden jeg ble trillet opp på radiologisk avdeling for å gjøre inngrepet jeg har nærmest trumfet gjennom å få gjort. Sta skal man være. Smertene er nesten borte, feberen kjennes ut til å ha forsvunnet men jeg er litt trøttere enn normalt (må ha en liten middagslur på sofaen). Psykisk sett har jeg hatt en liten «nedtur» idag. Jeg føler at smertene forsvant litt for fort og jeg er livredd for at inngrepet ikke har fungert. Så er jeg jo dum nok til å lese litt rundt og rotet meg inn på ei amerikansk side der folk deler sine emboliseringshistorier. Veldig mange har opplevd dårlig resultat og endt opp med å fjerne hele sjalabaisen (muskelknute og livmor). Merkelig tanke å nærmest ønske mer smerte og plager, men jeg føler at jeg slapp litt for lett unna med tanke på hvor stor muskelknuten min er. Det er jo mye vev som skal dø og skrumpe inn, tross alt.
Får bare slutte å tenke på det og ta tiden til hjelp. Nå er det ihvertfall gjort. Funker det ikke har jeg ihvertfall prøvd. Og så håper jeg at sykemeldinga kommer i posten imorra så jeg kan få levert til jobben.
