Bloggnorge.com // Livet med en snylter (muskelknute/myom)
Start blogg

Livet med en snylter (muskelknute/myom)

En blogg om mitt liv som prøvekanin for behandling av muskelknutemonsteret

Arkiv for: april, 2013

Dagen derpå og hjemreise

Kategori: embolisering | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 13. april , 2013 kl. 12:09

Fredag hadde jeg ganske lite smerter og klarte å spise litt frokost uten å bli kvalm eller spy. Smertepumpa ble fjernet. Jeg fikk et kjapt besøk av legen som sa at dersom jeg ikke fikk forhøyet kroppstemperatur (over 38 grader) skulle jeg kanskje få reise hjem. Så gikk han. Ene sykepleieren geleidet meg inn på badet så jeg fikk vasket og stelt meg litt. På med egne klær på overkroppen, men på grunn det forbaska blærekateteret måtte jeg ha på sykehustruse og kunne glemme å ta på joggebuksa mi. Jeg følte meg skikkelig pasient og var lei av alt som het sykehus, blærekateter, blodtrykksmålinger og temperaturmålinger. Heldigvis var det ikke så veldig lenge etterpå, så kom sykepleierne for å fjerne kateteret. Endelig kunne jeg ta på min egen truse og joggebuksa mi! Pluss at jeg følte meg mye friskere og mer mobil. Man har jo ikke veldig lyst til å dasse rundt i dagligstuen med urinposen i hånda. Samboeren min hadde måttet overnatte på hotell i byen denne natta men tok buss til sykehuset og kom på besøk. Jeg fikk mast meg til en paracet og det ble tatt temperaturmåling. Nå hadde jeg steget til 38 grader og sykepleierne så litt bekymret ut.

Mens jeg satt og pratet med samboeren fikk jeg plutselig en sms om at jeg nå kunne sjekke inn på flyet mitt. Vi ble rimelig forfjamset da ingen av oss hadde bestilt fly. Jeg begynte å lure om jeg hadde gjort noe dumt i morfinrus, men innså at det kun var bestilt billett til meg. Vi kontaktet sykepleierne og spurte hva dette var. Flyavgangen var om under to timer, samboeren min hadde ikke fått billett og jeg visste ingenting. Hadde fått null info om videre behandling av såret, smertene eller noe som helst. Det viste seg at noen hadde bestemt at jeg kunne dra hjem og dermed bestilt flybillett uten å snakke med meg først. Imponerende. Jeg måtte hive meg rundt og bestille billett på samme flyet til samboeren og pakke i full fart. Det ble tatt urinprøve for å sjekke at jeg ikke hadde utviklet UVI etter kateteret, venflonen ble nappet ut i siste liten og jeg fikk tre paracet i en liten pose mot smertene. De ønsket meg lykke til videre og vi måtte haste avgårde til flyplassen. Fy flate for et stress. Vi rakk det ganske akkurat og jeg fikk en mindre behagelig flytur hjem med en god del smerter i magen. I tillegg var jeg dritsliten og irritert på sykehuset som tydeligvis har null kommunikasjonsevner. Da jeg kom hjem hadde jeg ganske store smerter og en temperatur på 38,3. Tok en ny paracet (1 g) som ikke funket og hadde mest lyst til å gråte. Jeg følte meg som en dass. Klarte å skvise i meg litt mat, tok 400 mg Ibux og la meg. Endelig hjalp det på smertene. Etterhvert innså jeg at det ikke bare var muskelknuten som protesterte. Magen min er helt kaputt med masse luftsmerter. Vær obs på det dersom du blir embolisert; du kan få treg mage med mye luft som kan forveksles med vondt i muskelknuten. Morfin kan blant annet gi veldig treg mage. Har jaget samboeren ut etter magemedisin og håper det virker, for nå er jeg lei av å føle meg som en gassballong. Temperaturen var 37,9 sist jeg målte den så forhåpentligvis er den på nedovertur. Som en ekstra liten apropos har jeg fremdeles ikke fått noen form for infoskriv i posten. Tror sannelig de har glemt det i farta :P

Jeg fant forresten en interessant link om embolisering: http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/1.5556340

Operasjonsdagen…

Kategori: embolisering | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 13. april , 2013 kl. 11:39

På selve operasjonsdagen (torsdag) møtte jeg opp kl 5.30 om morran og ble geleidet inn på et firemannsrom der to damer lå og sov. Jeg måtte kle av meg og ta på meg blå sykehuskjortel og sexy diger bomullstruse, og legge meg på sengen. Etter å ha fått satt i blærekateter (temmelig ubehagelig, men sviingen gikk bort etter ei stund) ble jeg liggende å vente. Ene damen på rommet hadde fått en kraftig dose sovemedisin og gikk i søvne mens hun lagde rare gryntelyder. Hun bråkte også noe veldig med en mugge eller noe. Jeg fikk beskjed av sykepleier om at så snart operasjonsrommet var klart ble jeg hentet. Ikke så veldig lenge etterpå (faktisk imponerende fort) kom sykepleieren og studenten jeg hadde som «faste» pleiere og sa jeg snart skulle bli hentet opp. De ga meg en paracet oralt, to stikkpiller, og satte på intravenøst drypp med antibiotika. Jeg fikk akkurat sendt sms til samboeren om at jeg ble hentet snart, så kom portøren og trillet meg opp på operasjonsrommet på radiologisk avdeling. Der ble jeg møtt av en hel gjeng kjempetrivelige folk og følte meg veldig godt ivaretatt. De spurte om jeg visste noe om inngrepet og forklarte litt om hva de skulle gjøre. Jeg fikk også informasjon om at det kunne komme smerter allerede når de begynte å sprøyte inn partiklene i årene rundt muskelknuten og at jeg bare måtte si ifra. Som den trivelige indiske legen sa: «vi sparer ikke på medisin!»

Selve inngrepet tok godt over halvannen time og det var litt rart å ligge lys våken mens jeg ble operert. Bedøvelsen i lysken var litt småvond men det gikk fort over og man har ingen følelse i blodårene. Jeg kjente bare en rar, svak følelse av at noe romsterte nedi lysken. Etterhvert fikk jeg så vondt i ryggen (som vanlig når jeg ligger for lenge) og begynte å kjenne noe som lignet kraftige menssmerter, så da ba jeg om en dært smertestillende. Jeg fikk 25 mikrogram med noe stoff som er ti ganger sterkere enn morfin og det gikk rett i fletta. Først følte jeg meg direkte dårlig og trodde jeg skulle besvime, men det var visst bare kroppens stressreaksjon på sterke medisiner. Smertene forsvant helt ei stund og jeg ble lettere susete i hodet. Vi valgte å ta mindre doser de neste gangene (ca 10 mikrogram) og det gikk bedre. Smertene forsvant riktignok ikke men ble mye lettere. Da vi var ferdige sa anestesisykepleieren at jeg bare hadde fått i underkant av halvparten av den smertestillende jeg kunne ha fått. De la kompress på såret i lysken (la en diger rull med bandasje mot såret og teipet skikkelig stramt rundt mage og ned rundt lårene) og hjalp meg over på senga igjen. Der ble jeg liggende ei lita stund og vente på å bli hentet tilbake til sengeposten, og de spurte litt om hvorfor jeg nærmest hadde måtte mase meg til å få embolisering. De virket litt oppgitt over infoen jeg hadde fått fra sykehuset mitt hjemme og mente jeg absolutt hadde tatt det riktige valget. Så kom sykepleierne og hentet meg ned igjen.

Tilbake på rommet begynte smertene å ta litt på og sykepleierne koblet opp smertepumpa med morfin. Jeg prøvde å trykke en gang men merket lite virkning. De forklarte at jeg fikk 3 mg i hver dose og kunne trykke maks en gang pr kvarter. Jeg måtte ligge på rygg, helt i ro, kunne ikke en gang løfte hendene over hodet, i 3 timer (for å unngå at jeg skulle begynne å sprutblø fra lysken, siden inngrepet blir gjort i en arterie). Det var ikke så lett å ligge helt i ro når smertene herjer i kroppen og jeg feilberegnet fullstendig tiden og trykte på pumpa for tidlig. Det gjorde at jeg trodde jeg allerede hadde fått en dose og ventet et kvarter til med smerter. Etterhver lærte jeg å høre etter om pumpa startet eller ikke (tikkende lyd) når jeg trykket, men det ble noen feiltrykkinger innimellom. Morfinen hjalp etterhvert godt og smertene ble levelige. Jeg ble trøtt som en dupp og øyenlokkene ble veldig tunge. Jeg duppet av innimellom smertepumpetrykkene og plutselig hadde de tre timene gått. Jeg fikk lov å sette meg opp og fikk servert litt mat (brødskive, frukt og appelsinjuice). Maten smakte sånn passe og jeg var litt uggen. Det var da jeg oppdaget en til av morfinens baksider: sterk kvalme. Ikke lenge etter måltidet spydde jeg utover senga, klærne mine og gulvet. Det kom så plutselig at jeg hadde knapt tenkt tanken på å tilkalle sykepleier før alt bare kom opp. En hyggelig sykepleier kom og tørket opp, skiftet på senga og ga meg nye klær. Så fikk jeg litt kvalmestillende intravenøst. Kvalmen forsvant og jeg drakk masse vann etter ordre fra sykepleierne (det var visst litt lite urin i katererposen min). Vann var heller ikke noe sjakktrekk med morfin i kroppen, og denne gangen sørget jeg for å unngå å treffe senga med spykula, og slapp alt utover gulvet. En ny sykepleier kom siden de andre var opptatt og tørket opp. Hun lo litt av at den andre sykepleieren ikke hadde tenkt på å gi meg et pussbekken å spy i. Vi ble enige om å prøve å kutte ned på smertepumpa og bare ta en paracet jevnlig. Jeg brukte ikke smertepumpa mer og smertene var høvelig levelige om natta. Dessverre var det så mye bråk fra den ene dama på rommet at jeg våknet jevnt og trutt gjennom natta. Hun hadde sluttet å gå i søvne (ny sovemedisin) men hadde nå ei pumpe med intravenøs som begynte å pipe hver gang hun rørte for mye på armen sin. Det vil si minst en gang i timen, men også så ofte som en gang hvert kvarter. Det ble ei lang natt med dårlig søvn og jeg var i tillegg ganske våken uten morfin i systemet og utsovet etter en lang dag med småsoving.

På plass på sykehuset…

Kategori: embolisering | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 10. april , 2013 kl. 21:57

Jepp da var jeg på plass på sykehuset, fort og gæli helt uten infopapirer (de må ha forsvunnet i posten for de fikk jeg aldri). Det har vært en lang dag med mye rot på grunn av travelt sykehus. Jeg sto opp kl 5 i morgest for å ta et tidlig fly og reisen gikk veldig greit. Vi (jeg og den utskremte samboeren) kom frem i god tid og tenkte kanskje jeg ble innskrevet litt før. Men den gang ei. Først måtte jeg ta blodprøver og fylle ut et skjema med opplysninger om helsa, så ventet jeg i nesten fire timer før jeg endelig ble hentet. Av en sykepleier som påsto hun hadde sett etter meg «mange ganger», men det var jo bare tull da jeg hadde sittet nesten pal og ventet i fire timer, og samboeren min sa at det ikke hadde vært noe innom mens jeg var på do heller. Sykepleieren skulle snakke med meg og spurte masse spørsmål om helsa mi (samme som skjemaet jeg hadde fylt ut) og forklarte litt om planene fremover. Da hun så jeg gikk på Cerazette (minipille) sa hun at «ja det er vel en sånn kur du går på, så det kan du fortsette med». Eh javel? Cerazette er da et prevensjonsmiddel og ikke noe man går på kur på. Jeg prøvde å si at det er minipiller og at jeg går fast på dem, men det sank visst ikke helt inn. Jeg fikk litt mer info sånn at jeg hadde en viss peiling på planene fremover, men hadde flere ubesvarte spørsmål når jeg gikk derfra. Så måtte jeg sitte å vente litt til. Etter hvert kom legen og hentet meg og jeg så frem til å endelig få litt info. Neida, noen korte spørsmål om samme punkter som svart på i skjema og til sykepleier, avløst av en telefon, og så var vi ferdig. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde fått infobrevet i posten og trengte mer info, men han var på tur ut døren, skjøv meg foran seg og svarte omtrent «jaha, mhm» og sa hadet bra. Jeg følte meg litt usynlig og uviktig da ja. Sykepleieren kom innom venterommet og sa jeg måtte sitte der til kl 16 for da skulle jeg ta en ny blodprøve de ikke hadde fått tatt tidligere, og at jeg måtte komme ikveld kl 19.30 for å barbere lyskene, sette i venflon og få demonstrert smertepumpen jeg får imorra. I tillegg måtte jeg ta en til blodprøve kl 20.00. Vi bestemte oss da for å dra til sykehushotellet og sette fra oss sakene våre. Samboeren fikk kjøpt seg litt «frokost» (kl tre om ettermiddagen ja) og jeg lot ham få hvile på rommet vårt mens jeg gikk for å ta blodprøve.

Kl 16.40 kom det en ny sykepleier for å ta blodprøve, men hun visste ingenting utover at jeg skulle ha tatt en blodprøve og at jeg kanskje slapp den prøven kl 20.00. Heldigvis kom akkurat to andre sykepleiere innom (en sykepleier pluss en student) og kunne forklare litt. Jeg må møte kl halv seks imorra tidlig for å sette blærekateter (au! Jeg gruer meg verre til det enn selve inngrepet) og så skulle de klargjøre meg for inngrepet (smertestillende og beroligende). Ellers hadde de ikke så mye nytt å fortelle men ble litt overgitt når jeg fortalte om hvor lite info jeg har fått. Jeg ble dismissed og gikk tilbake til sykehushotellrommet. Endelig en pustepause i kaoset… To hele timer med avslapning og surfing på nett. O’ lykke! :)

Kl 19.30 gikk jeg ned igjen klar for neste runde med kaos og stress. Der var det ingen sykepleiere å se. Jeg måtte selvsagt vente litt til. Vi begynte med å sette venflon og studenten spurte pent om hun kunne få gjøre det. Jeg sa ja men angret litt når hun bommet totalt på åren, romsterte rundt så jeg nesten ble litt kvalm og til slutt måtte de bare gi opp og dra ut dingsen. Heldigvis gikk det bedre på andre forsøk og jeg fikk satt inn venflon. Fremdeles vondt men ihvertfall rett plassert. Sykepleieren sa at jeg likevel måtte ta den blodprøven kl 20.00, så jeg måtte bare vente. Dessuten hadde ingen fortalt meg at jeg måtte drikke rikelig og at det skulle tas urinprøve. Jeg hadde nettopp vært på do så jeg måtte begynne å styrte nedpå flere glass med juice. I mellomtiden gikk vi inn på et undersøkelsesrom for å se hvor mye de måtte barbere i lysken, men heldigvis trengte jeg ikke å bli barbert. Hadde ordnet saken selv før jeg dro. Så var det å skvise ut noen dråper til urinprøven, levere den og sette seg å vente på blodprøvetaking. Jeg ventet til ca 20.40 og da kom sykepleieren og fortalte at jeg ikke trengte å ta blodprøven likevel. Gaah, moro. Med andre ord en slitsom dag med mye venting og irriterende mye rot. Nå er det på tide å legge seg så jeg får noen timer med søvn før jeg må opp ca kl 4.15. Skal rekke å dusje (med venflon i hånda) før jeg går ned til kateterisering og andre skumle ting. Akkurat nå angrer jeg litt og vil bare hjem. Men aller mest vil jeg ha det unnagjort og så komme meg hjem. Wish me luck.

Hurra! Jeg har rykket fremst i køen!

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser fredag 5. april , 2013 kl. 18:39

I dag fikk jeg plutselig telefon fra sykehuset om at noen hadde meldt avbud så de kunne embolisere meg allerede onsdag i neste uke! Wow! Jeg måtte selvsagt takke ja, så nesten hele arbeidsdagen har gått med til å ordne flybillett og opphold for både meg og samboeren (han blir nødt å være med som moralsk støtte). Jeg skal inn til lege på onsdag, emboliseres på torsdag og så måtte jeg regne med å ligge på sykehuset til lørdag. Det blir nok ei artig helg med smerter, feber og kanskje litt spying. Men klarer de å drepe dritten skal jeg tåle en god del ubehag (ja det er lett å være tøff i trynet nå)!

Jeg skal ha med min gode venn Asus-PC og prøve å holde bloggen oppdatert innimellom slagene. Apropos slag; de ekstra hjerteslagene roet seg kraftig ned etter tre og en halv dag men jeg synes jeg har litt mer enn vanlig fremdeles. Har lest litt rundt på nett og sett at noen leger faktisk har funnet en viss sammenheng mellom myom og ekstraslag. Skikkelig sært, men hvem vet. Jeg håper ihvertfall veldig at jeg får god virkning av emboliseringa og ender opp med en død og kraftig innskrumpet klump. Og kanskje færre ekstraslag.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.