Bloggnorge.com // Livet med en snylter (muskelknute/myom)
Start blogg

Livet med en snylter (muskelknute/myom)

En blogg om mitt liv som prøvekanin for behandling av muskelknutemonsteret

Stikkord: livshistorie

Bakgrunnshistorie og sånn…

Kategori: Ukategorisert | 47 kommentarer » - Publiser mandag 11. februar , 2013 kl. 00:25

Velkommen til min nye blogg om noe så snevert og rart som et myom, en muskelknute på livmoren (derav ordet «snylter»). Livet med den, rett og slett. Etterhvert håper jeg at det kan bli en blogg om å bli kvitt den. Det er ikke det at jeg tror at folk flest er interessert i å lese om andres muskelknuter/svulster, men jeg har selv savnet info om teamet og ønsker med dette å dele min historie og mine erfaringer med dem som måtte være interessert.

Så altså, jeg er en dame (eller jente, det kommer an på dagsformen) på noenogtredve som for to år siden fikk vite at jeg hadde et såkalt myom i livmorveggen. Det ble oppdaget helt tilfeldig i forbindelse med undersøkelser for andre ting og jeg ante ikke hva myom var for noe. Etterhvert fikk jeg vite at det er en godartet svulst som utgår fra muskelceller i livmorveggen. Det er rett og slett muskelceller som vokser og utvider seg unormalt. Hvorfor man får dem er ingen helt sikker på, men teorier om forskjellige hormoner, overvekt og arvelighet florerer på nett og blant leger. Den gang mente de at mitt myom (også kalt muskelknute) var ca 9 cm stort og jeg skjønte fort at jeg var et interessant tilfelle på kvinneklinikken. Både studenter og overleger stakk innom for å se på denne svulsten og klø seg i hodet over hvordan de skulle gripe dette an. Sånne myomer er slett ikke uvanlige, faktisk har mange damer sånne uten at de vet om dem. Men da som oftest i mindre utgaver enn min. Det var nok størrelsen som gjorde meg til et interessant tilfelle her på sykehuset. Etter litt diskusjon frem og tilbake fikk jeg følgende alternativer: velge å se det an og gå til kontroll jevnlig eller behandle den. Behandling burde da helst bli å fjerne livmoren (alltid gøy å høre for en ganske ung og barnløs dame). Overlegen mente at denne dingsen ikke gikk an å fjerne uten å ta livmoren med i samme slengen, og embolisering var neppe noen vits. Embolisering betyr å gå inn via en blodåre i lysken og injisere små kuler i de små blodårene til svulsten slik at den mister blodtilførselen og dør. En ny og lovende behandling som ikke tilbys overalt og som mange leger vet alt for lite om. Siden legen virket så negativ og snakket om å fjerne livmoren, og jeg ikke hadde noen plager med svulsten, valgte jeg å se an og gå til kontroll.

Et halvt år etterpå var jeg til kontroll med innvendig UL og gynekologen mente svulsten ikke hadde vokst. Den så ut til å være uendret i størrelse. Jeg ble selvsagt glad og vi avtalte ny kontroll et år etter.

Neste gang  jeg var til kontroll (hos en annen gynekolog da den forrige hadde sluttet på sykehuset) kom den mindre hyggelige beskjeden om at svulsten hadde vokst til ca 12 cm. Først tok de innvendig UL og slet med å måle den ordentlig. Da trodde de den fremdeles var ca 9 cm, men på utvendig UL så de omrisset mye tidligere og målte den til 12 cm. En ny overlege kom innom for å se og diskutere og de anbefalte MR for å se hvordan svulsten er plassert. Da kunne de lettere se om den kunne fjernes uten å ta livmoren. Embolisering var visst fremdeles ikke noe de ville anbefale. Jeg ble sendt hjem med en god del spørsmål i hodet og så litt frem til MR-undersøkelse for å komme i gang med en eller annen form for behandling. En diger klump som vokser fort er noe jeg ikke ønsker å leve med. Dessuten mistenkte jeg at de siste månedene med vondt i ryggen var forårsaket av svulsten. Den hadde med andre ord begynt å gi symptomer og jeg ønsket mer enn gjerne å gjøre noe med den.

Ca to måneder senere kom jeg i MR og fikk samtaletime med overlegen etterpå. Svulsten viste seg å være hele 16 cm lang og så nesten ut som en aubergine på MR-bildene. Overlegen var veldig enig i at den godt kunne være skyldt i ryggvondtet de siste månedene. Hun nevnte også at man også måtte være på vakt i forhold til at noen få sånne kan være ondartede og at hun ikke lenger anbefalte å vente og se. Den burde gjøres noe med snarest. Hun respekterte ønsket mitt om å prøve å få beholde livmoren men advarte mot at myomektomi (fjerning av bare selve myomet) kan gi store blødninger under operasjonen. I verste fall må de fjerne livmoren for å redde livet mitt. Med andre ord er det en ganske stor risiko for at jeg blir lagt inn for å fjerne myomet og våkner uten livmor. Det ønsker jeg selvsagt ikke. Og så nevnte hun embolisering som alternativ men da måtte jeg være klar over at man kan bli steril. Det er også store sjanser for at det ikke funker og at inngrepet må gjentas. Kanskje funker det ikke da heller. Og inngrepet kunne ikke gjøres her på sykehuset så da måtte jeg henvises til et annet sykehus. Hun pratet fort og gebrokkent om fruktbarhet, livet med og uten livmor, risikoen ved å gå lenger med svulsten ubehandlet og understreket at det var mitt valg og min kropp. Samtidig som at hun egentlig virket unødvendig ivrig på å fjerne livmoren for å bli kvitt problemet en gang for alle.

Jeg ble sendt hjem med tid til å tenke på saken. Ikke så lett med tanke på hvilket valg jeg står overfor. Alle alternativer har fordeler og ulemper. Og risiko for problemer og komplikasjoner. To dager senere ringte hun meg opp og sa at leger ved et annet sykehus hadde sagt seg villig til å embolisere. Men igjen pratet hun veldig fort og hun var veldig opptatt av at det kanskje ikke kom til å ha noen virkning, og vi ble enige om å sette meg opp på venteliste til myomektomi(operasjon for å fjerne bare kulen). Jeg var veldig ubestemt og ønsket bare å bli kvitt hele drittkulen.

Så nå sitter jeg her og vet ikke helt hva jeg tror er best. Stoler ikke helt på kompetansen her på sykehuset og er livredd for å våkne uten livmor. Faktisk kan jeg tåle å bli steril bare jeg får beholde livmoren. Tankene surrer og jeg begynner å angre på valget om operasjon. Så nå vurderer jeg å ringe opp og be om å heller bli satt opp til embolisering på det andre sykehuset. Der er jeg nå. blindpassasjeren er ikke riktig så skummel lenger så jeg vil gjerne prøve embolisering og risikere å ikke få noen virkning. Det vil koste meg tid og kanskje vokser den mer, men jeg vil prøve. Om ikke annet kan jeg være prøvekanin og skrive om resultatet her!  Jeg skal sove på saken.

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.