Dagen derpå og hjemreise
Fredag hadde jeg ganske lite smerter og klarte å spise litt frokost uten å bli kvalm eller spy. Smertepumpa ble fjernet. Jeg fikk et kjapt besøk av legen som sa at dersom jeg ikke fikk forhøyet kroppstemperatur (over 38 grader) skulle jeg kanskje få reise hjem. Så gikk han. Ene sykepleieren geleidet meg inn på badet så jeg fikk vasket og stelt meg litt. På med egne klær på overkroppen, men på grunn det forbaska blærekateteret måtte jeg ha på sykehustruse og kunne glemme å ta på joggebuksa mi. Jeg følte meg skikkelig pasient og var lei av alt som het sykehus, blærekateter, blodtrykksmålinger og temperaturmålinger. Heldigvis var det ikke så veldig lenge etterpå, så kom sykepleierne for å fjerne kateteret. Endelig kunne jeg ta på min egen truse og joggebuksa mi! Pluss at jeg følte meg mye friskere og mer mobil. Man har jo ikke veldig lyst til å dasse rundt i dagligstuen med urinposen i hånda. Samboeren min hadde måttet overnatte på hotell i byen denne natta men tok buss til sykehuset og kom på besøk. Jeg fikk mast meg til en paracet og det ble tatt temperaturmåling. Nå hadde jeg steget til 38 grader og sykepleierne så litt bekymret ut.
Mens jeg satt og pratet med samboeren fikk jeg plutselig en sms om at jeg nå kunne sjekke inn på flyet mitt. Vi ble rimelig forfjamset da ingen av oss hadde bestilt fly. Jeg begynte å lure om jeg hadde gjort noe dumt i morfinrus, men innså at det kun var bestilt billett til meg. Vi kontaktet sykepleierne og spurte hva dette var. Flyavgangen var om under to timer, samboeren min hadde ikke fått billett og jeg visste ingenting. Hadde fått null info om videre behandling av såret, smertene eller noe som helst. Det viste seg at noen hadde bestemt at jeg kunne dra hjem og dermed bestilt flybillett uten å snakke med meg først. Imponerende. Jeg måtte hive meg rundt og bestille billett på samme flyet til samboeren og pakke i full fart. Det ble tatt urinprøve for å sjekke at jeg ikke hadde utviklet UVI etter kateteret, venflonen ble nappet ut i siste liten og jeg fikk tre paracet i en liten pose mot smertene. De ønsket meg lykke til videre og vi måtte haste avgårde til flyplassen. Fy flate for et stress. Vi rakk det ganske akkurat og jeg fikk en mindre behagelig flytur hjem med en god del smerter i magen. I tillegg var jeg dritsliten og irritert på sykehuset som tydeligvis har null kommunikasjonsevner. Da jeg kom hjem hadde jeg ganske store smerter og en temperatur på 38,3. Tok en ny paracet (1 g) som ikke funket og hadde mest lyst til å gråte. Jeg følte meg som en dass. Klarte å skvise i meg litt mat, tok 400 mg Ibux og la meg. Endelig hjalp det på smertene. Etterhvert innså jeg at det ikke bare var muskelknuten som protesterte. Magen min er helt kaputt med masse luftsmerter. Vær obs på det dersom du blir embolisert; du kan få treg mage med mye luft som kan forveksles med vondt i muskelknuten. Morfin kan blant annet gi veldig treg mage. Har jaget samboeren ut etter magemedisin og håper det virker, for nå er jeg lei av å føle meg som en gassballong. Temperaturen var 37,9 sist jeg målte den så forhåpentligvis er den på nedovertur. Som en ekstra liten apropos har jeg fremdeles ikke fått noen form for infoskriv i posten. Tror sannelig de har glemt det i farta :P
Jeg fant forresten en interessant link om embolisering: http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/1.5556340
