Operasjonsdagen…
På selve operasjonsdagen (torsdag) møtte jeg opp kl 5.30 om morran og ble geleidet inn på et firemannsrom der to damer lå og sov. Jeg måtte kle av meg og ta på meg blå sykehuskjortel og sexy diger bomullstruse, og legge meg på sengen. Etter å ha fått satt i blærekateter (temmelig ubehagelig, men sviingen gikk bort etter ei stund) ble jeg liggende å vente. Ene damen på rommet hadde fått en kraftig dose sovemedisin og gikk i søvne mens hun lagde rare gryntelyder. Hun bråkte også noe veldig med en mugge eller noe. Jeg fikk beskjed av sykepleier om at så snart operasjonsrommet var klart ble jeg hentet. Ikke så veldig lenge etterpå (faktisk imponerende fort) kom sykepleieren og studenten jeg hadde som «faste» pleiere og sa jeg snart skulle bli hentet opp. De ga meg en paracet oralt, to stikkpiller, og satte på intravenøst drypp med antibiotika. Jeg fikk akkurat sendt sms til samboeren om at jeg ble hentet snart, så kom portøren og trillet meg opp på operasjonsrommet på radiologisk avdeling. Der ble jeg møtt av en hel gjeng kjempetrivelige folk og følte meg veldig godt ivaretatt. De spurte om jeg visste noe om inngrepet og forklarte litt om hva de skulle gjøre. Jeg fikk også informasjon om at det kunne komme smerter allerede når de begynte å sprøyte inn partiklene i årene rundt muskelknuten og at jeg bare måtte si ifra. Som den trivelige indiske legen sa: «vi sparer ikke på medisin!»
Selve inngrepet tok godt over halvannen time og det var litt rart å ligge lys våken mens jeg ble operert. Bedøvelsen i lysken var litt småvond men det gikk fort over og man har ingen følelse i blodårene. Jeg kjente bare en rar, svak følelse av at noe romsterte nedi lysken. Etterhvert fikk jeg så vondt i ryggen (som vanlig når jeg ligger for lenge) og begynte å kjenne noe som lignet kraftige menssmerter, så da ba jeg om en dært smertestillende. Jeg fikk 25 mikrogram med noe stoff som er ti ganger sterkere enn morfin og det gikk rett i fletta. Først følte jeg meg direkte dårlig og trodde jeg skulle besvime, men det var visst bare kroppens stressreaksjon på sterke medisiner. Smertene forsvant helt ei stund og jeg ble lettere susete i hodet. Vi valgte å ta mindre doser de neste gangene (ca 10 mikrogram) og det gikk bedre. Smertene forsvant riktignok ikke men ble mye lettere. Da vi var ferdige sa anestesisykepleieren at jeg bare hadde fått i underkant av halvparten av den smertestillende jeg kunne ha fått. De la kompress på såret i lysken (la en diger rull med bandasje mot såret og teipet skikkelig stramt rundt mage og ned rundt lårene) og hjalp meg over på senga igjen. Der ble jeg liggende ei lita stund og vente på å bli hentet tilbake til sengeposten, og de spurte litt om hvorfor jeg nærmest hadde måtte mase meg til å få embolisering. De virket litt oppgitt over infoen jeg hadde fått fra sykehuset mitt hjemme og mente jeg absolutt hadde tatt det riktige valget. Så kom sykepleierne og hentet meg ned igjen.
Tilbake på rommet begynte smertene å ta litt på og sykepleierne koblet opp smertepumpa med morfin. Jeg prøvde å trykke en gang men merket lite virkning. De forklarte at jeg fikk 3 mg i hver dose og kunne trykke maks en gang pr kvarter. Jeg måtte ligge på rygg, helt i ro, kunne ikke en gang løfte hendene over hodet, i 3 timer (for å unngå at jeg skulle begynne å sprutblø fra lysken, siden inngrepet blir gjort i en arterie). Det var ikke så lett å ligge helt i ro når smertene herjer i kroppen og jeg feilberegnet fullstendig tiden og trykte på pumpa for tidlig. Det gjorde at jeg trodde jeg allerede hadde fått en dose og ventet et kvarter til med smerter. Etterhver lærte jeg å høre etter om pumpa startet eller ikke (tikkende lyd) når jeg trykket, men det ble noen feiltrykkinger innimellom. Morfinen hjalp etterhvert godt og smertene ble levelige. Jeg ble trøtt som en dupp og øyenlokkene ble veldig tunge. Jeg duppet av innimellom smertepumpetrykkene og plutselig hadde de tre timene gått. Jeg fikk lov å sette meg opp og fikk servert litt mat (brødskive, frukt og appelsinjuice). Maten smakte sånn passe og jeg var litt uggen. Det var da jeg oppdaget en til av morfinens baksider: sterk kvalme. Ikke lenge etter måltidet spydde jeg utover senga, klærne mine og gulvet. Det kom så plutselig at jeg hadde knapt tenkt tanken på å tilkalle sykepleier før alt bare kom opp. En hyggelig sykepleier kom og tørket opp, skiftet på senga og ga meg nye klær. Så fikk jeg litt kvalmestillende intravenøst. Kvalmen forsvant og jeg drakk masse vann etter ordre fra sykepleierne (det var visst litt lite urin i katererposen min). Vann var heller ikke noe sjakktrekk med morfin i kroppen, og denne gangen sørget jeg for å unngå å treffe senga med spykula, og slapp alt utover gulvet. En ny sykepleier kom siden de andre var opptatt og tørket opp. Hun lo litt av at den andre sykepleieren ikke hadde tenkt på å gi meg et pussbekken å spy i. Vi ble enige om å prøve å kutte ned på smertepumpa og bare ta en paracet jevnlig. Jeg brukte ikke smertepumpa mer og smertene var høvelig levelige om natta. Dessverre var det så mye bråk fra den ene dama på rommet at jeg våknet jevnt og trutt gjennom natta. Hun hadde sluttet å gå i søvne (ny sovemedisin) men hadde nå ei pumpe med intravenøs som begynte å pipe hver gang hun rørte for mye på armen sin. Det vil si minst en gang i timen, men også så ofte som en gang hvert kvarter. Det ble ei lang natt med dårlig søvn og jeg var i tillegg ganske våken uten morfin i systemet og utsovet etter en lang dag med småsoving.
