En kjapp statusrapport fra sykehussengen. Myomektomien var vellykket og de klarte sannelig å gjøre alt laparoskopisk! Muligens lønte det seg å embolisere først for det var visst minimalt med blødninger. Så langt så vel, hadde det ikke vært for den dumme kroppen min hadde jeg vært sendt hjem i dag allerede. Men neida, i går kveld føk pulsen og blodtrykket i været så nå skal jeg utredes for høyt blodtrykk før de slipper meg hjem… Ingen festlig halloween her i gården nei.

Inngrepet gikk som sagt greit, narkosen var grei (våknet flere timer etterpå med store luftsmerter etter laparoskopien) og jeg slapp jo med bare fire små hull i magen. Livmoren er intakt og om 3-4 mnd kan jeg bli gravid om jeg ønsker det. Men jeg må ta keisersnitt da sårflaten ble såpass stor og muskelknuten hadde feste helt inn mot livmorhulen, at veggen der blir veldig tynn og svak og vil ikke tåle veer og fødsel. Nå er det bare å krysse fingrene for at det ikke vokser ut noen ny klump så jeg slipper å gjenta dette. Legen sa at muskelknuten veide 500 gram, så den var ikke liten :P Jeg er nå herved et bevis på at selv store myomer kan fjernes laparoskopisk! Selv om legene neppe vil innrømme det, er det nok mye som tyder på at embolisering kan være smart å utføre på forhånd for å minske blødninger og risikoen for å miste livmoren. De var visst imponert over hvor lite blødninger det oppsto underveis :)

I morgen tidlig kl 07.00 skal jeg møte på sykehuset og gjennomgå min første operasjon i narkose. Jeg gruer meg noe helt forferdelig men gleder meg til det hele er over. Håper alt går greit og at jeg våkner med livmoren intakt. Og så håper jeg at jeg at det ikke vokser ut nye muskelknuter i løpet av de første årene etterpå, så jeg slipper å gjenta inngrepet igjen. Jeg kommer til å følge med og gå jevnlig til UL-undersøkelse så jeg kan fange opp eventuelle nye muskelknuter tidligst mulig. Kanskje kan jeg prøve embolisering mens muskelknuten er høvelig liten. Jeg gruet meg ikke halvparten så mye til det som jeg nå gjør til å bli operert, og inngrepet er jo så mye mindre. Ikke minst slipper man å ligge i narkose, noe jeg syntes føltes veldig greit og trygt. Man beholder liksom kontrollen da.

Men det må gjøres. Skal jeg bli kvitt denne dritten må den skjæres ut og eneste andre alternativ er å fjerne hele livmoren. Så fremt jeg kan få beholde livmoren kommer jeg til å tviholde på den, selv om det gjør inngrepet vanskeligere og mer langvarig. Jeg har vel rablet i vei om hvorfor her inne før, men en av hovedgrunnene er at jeg mener den bør være på plass så lenge som mulig for helsa sin skyld. Til og med forskning viser at man ikke bør fjerne den med mindre man er nødt: http://forskning.no/medisin-hjertet/2013/04/okt-risiko-hjerte-og-karsykdom-etter-fjerning-av-livmor

Wish me luck! Så fort jeg er ferdig oppskjært og har kommet meg ut av narkosen skal jeg oppdatere og fortelle om inngrepet. Det er jo det bloggen er til for; fullstendig overshare av alle ekle detaljer for dem som er interessert i å lese! ;) Snart byselalletid nå siden vi må opp før småfuglene og kråka fiser.

Nå er jeg innskrevet og har snakket med både legen som skal operere og anestesisykepleier. Jeg fikk telefon dagen etter at jeg hadde vært til innskriving fra en «vanlig» sykepleier på avdelingen som jeg også skulle ha vært hos, men det er ikke så godt å følge med når man løper mellom etasjene og i tillegg skal på en ny og ukjent avdeling der man møter en kjempeforvirret dame i resepsjonen. Hun var helt forvirret og kunne knapt svare på spørsmålene mine. Hun ba meg om å sette meg og vente på å komme til «han» (anestesisykepleieren) og det gjorde jeg. Hun sa ingenting om en annen sykepleier og det kom heller ingen annen sykepleier og sa i fra mens jeg satt og ventet… Ikke helt fritt for rot her på sykhuset heller…

Jeg kjenner at jeg virkelig gruer meg skikkelig. Jeg liker ikke sykehus og tanken på narkose, innleggelse, evige målinger av diverse kroppsfunksjoner og på’n igjen med blærekaterer gjør meg kvalm. Jeg får nesten lyst til å gråte og avlyse hele greia. Den store angsten min er at jeg aldri ble skikkelig utredet for ekstraslagene på hjertet som jeg har til stadighet, og at dette skal forverre seg under narkosen. At det skal skje noe med hjertet og hjerterytmen min. Jeg sa i fra til anestesisykepleieren og sa også at det ligger inne en 24-timers hjerterytmemåling i journalen min fra et år tilbake, så jeg håper at han sjekker det opp. I tillegg har jeg denne ekle, gnagende angsten for at jeg aldri våkner. At jeg sovner inn i narkosen og så skjer det noe. Det høres sikkert helt fjernt ut men det skremmer meg på ordentlig. Jeg føler meg som en grinete liten unge men sånn er det.
Hvordan klarer andre å ta så lett på operasjoner? De høres så trygge ut når de snakker om inngrepene de gjør, mens jeg er helt nervevrak og klarer ikke la være å tenke det verste.

Men uansett, jeg skal ta en myomektomi torsdag 30. oktober. Håper muskelknuten er sterkt redusert etter at jeg har prøvd å gi den juling med både embolisering og Esmya-kur. Det hadde føltes som en liten seier om legene kunne ha sagt etter operasjonen at inngrepet ble litt enklere fordi en del av muskelknuten er død/ødelagt eller at muskelknuten var mindre enn forventet. Eller kanskje at blødningene ble mindre fordi jeg har ødelagt blodtilførselen til dritten da jeg emboliserte. Men selvsagt; hovedsaken er at jeg våkner opp etter narkosen uten muskelknute, med livmoren intakt og uten varige mén. Jeg krysser fingrene for en halloween som kan feires med seier over myom-monsteret! :)

Og så håper jeg inderlig at tante rød forlater området før jeg skal legges inn, for akkurat nå er hun veldig til stede. For første gang helt ved egen hjelp etter at jeg sluttet med hormonprevensjon og andre rare hormonpiller. Nesten så jeg tror kroppen min har begynt så smått å finne tilbake til sin egen rytme, så jeg håper det blir en normal runde som stopper i tide før operasjon.

I dag kom det intet mindre en tre sykehusbrev i posten. Ett fra Ullevål og to fra Nordlandssykehuset. Det fra Ullevål var bare kopi av brev til legen min om at de mente operasjonen min kunne gjennomføres på Nordlandssykehuset. De to brevene fra Nordlandssykehuset var ett for innkallelse til innskriving 13. oktober og ett for time til innleggelse 30. oktober. Med andre ord får jeg to ekstra uker å grue meg på. Og alt på jobben ble litt kaos nå siden vi allerede hadde belaget oss på at jeg ble borte fra midten av måneden, og dermed lagt noen prosjekter på is. Nå blir det å snu rundt på alt igjen og det blir et sabla stress. Og jeg får alt for god tid til å grue meg til operasjon og sykehusopphold.

Jeg var forøvrig på ultralyd av skjoldbruskkjertelen i dag og den viste at jeg har en liten utvekst/svulst på høyre siden. Legen mente den så veldig godartet ut og at det er veldig vanlig å ha sånne kuler (visstnok 20 av 100 har det i større eller mindre grad). Han sa at om jeg ville forsikre meg om at den var 100% godartet måtte jeg få tatt vevsprøve av den, så det måtte jeg eventuelt diskutere med fastlegen min. Jeg tenker jeg legger den kulen litt på is til jeg får orden på den store kulen nedi livmorland og så får jeg heller se hva fastlegen min mener om saken når hun får svaret fra UL-undersøkelsen. Jeg har visst kuler både her og der, så kanskje det har en sammenheng? Kanskje svulster/muskelknuter på skjoldbruskkjertelen og livmoren er nært beslektet? Hvem vet. Jeg er uansett tydeligvis kulere enn de fleste (tørrvittig ja…).