Snart…
Nå er jeg innskrevet og har snakket med både legen som skal operere og anestesisykepleier. Jeg fikk telefon dagen etter at jeg hadde vært til innskriving fra en «vanlig» sykepleier på avdelingen som jeg også skulle ha vært hos, men det er ikke så godt å følge med når man løper mellom etasjene og i tillegg skal på en ny og ukjent avdeling der man møter en kjempeforvirret dame i resepsjonen. Hun var helt forvirret og kunne knapt svare på spørsmålene mine. Hun ba meg om å sette meg og vente på å komme til «han» (anestesisykepleieren) og det gjorde jeg. Hun sa ingenting om en annen sykepleier og det kom heller ingen annen sykepleier og sa i fra mens jeg satt og ventet… Ikke helt fritt for rot her på sykhuset heller…
Jeg kjenner at jeg virkelig gruer meg skikkelig. Jeg liker ikke sykehus og tanken på narkose, innleggelse, evige målinger av diverse kroppsfunksjoner og på’n igjen med blærekaterer gjør meg kvalm. Jeg får nesten lyst til å gråte og avlyse hele greia. Den store angsten min er at jeg aldri ble skikkelig utredet for ekstraslagene på hjertet som jeg har til stadighet, og at dette skal forverre seg under narkosen. At det skal skje noe med hjertet og hjerterytmen min. Jeg sa i fra til anestesisykepleieren og sa også at det ligger inne en 24-timers hjerterytmemåling i journalen min fra et år tilbake, så jeg håper at han sjekker det opp. I tillegg har jeg denne ekle, gnagende angsten for at jeg aldri våkner. At jeg sovner inn i narkosen og så skjer det noe. Det høres sikkert helt fjernt ut men det skremmer meg på ordentlig. Jeg føler meg som en grinete liten unge men sånn er det.
Hvordan klarer andre å ta så lett på operasjoner? De høres så trygge ut når de snakker om inngrepene de gjør, mens jeg er helt nervevrak og klarer ikke la være å tenke det verste.
Men uansett, jeg skal ta en myomektomi torsdag 30. oktober. Håper muskelknuten er sterkt redusert etter at jeg har prøvd å gi den juling med både embolisering og Esmya-kur. Det hadde føltes som en liten seier om legene kunne ha sagt etter operasjonen at inngrepet ble litt enklere fordi en del av muskelknuten er død/ødelagt eller at muskelknuten var mindre enn forventet. Eller kanskje at blødningene ble mindre fordi jeg har ødelagt blodtilførselen til dritten da jeg emboliserte. Men selvsagt; hovedsaken er at jeg våkner opp etter narkosen uten muskelknute, med livmoren intakt og uten varige mén. Jeg krysser fingrene for en halloween som kan feires med seier over myom-monsteret! :)
Og så håper jeg inderlig at tante rød forlater området før jeg skal legges inn, for akkurat nå er hun veldig til stede. For første gang helt ved egen hjelp etter at jeg sluttet med hormonprevensjon og andre rare hormonpiller. Nesten så jeg tror kroppen min har begynt så smått å finne tilbake til sin egen rytme, så jeg håper det blir en normal runde som stopper i tide før operasjon.
