Tiden er inne…
I morgen tidlig kl 07.00 skal jeg møte på sykehuset og gjennomgå min første operasjon i narkose. Jeg gruer meg noe helt forferdelig men gleder meg til det hele er over. Håper alt går greit og at jeg våkner med livmoren intakt. Og så håper jeg at jeg at det ikke vokser ut nye muskelknuter i løpet av de første årene etterpå, så jeg slipper å gjenta inngrepet igjen. Jeg kommer til å følge med og gå jevnlig til UL-undersøkelse så jeg kan fange opp eventuelle nye muskelknuter tidligst mulig. Kanskje kan jeg prøve embolisering mens muskelknuten er høvelig liten. Jeg gruet meg ikke halvparten så mye til det som jeg nå gjør til å bli operert, og inngrepet er jo så mye mindre. Ikke minst slipper man å ligge i narkose, noe jeg syntes føltes veldig greit og trygt. Man beholder liksom kontrollen da.
Men det må gjøres. Skal jeg bli kvitt denne dritten må den skjæres ut og eneste andre alternativ er å fjerne hele livmoren. Så fremt jeg kan få beholde livmoren kommer jeg til å tviholde på den, selv om det gjør inngrepet vanskeligere og mer langvarig. Jeg har vel rablet i vei om hvorfor her inne før, men en av hovedgrunnene er at jeg mener den bør være på plass så lenge som mulig for helsa sin skyld. Til og med forskning viser at man ikke bør fjerne den med mindre man er nødt: http://forskning.no/medisin-hjertet/2013/04/okt-risiko-hjerte-og-karsykdom-etter-fjerning-av-livmor
Wish me luck! Så fort jeg er ferdig oppskjært og har kommet meg ut av narkosen skal jeg oppdatere og fortelle om inngrepet. Det er jo det bloggen er til for; fullstendig overshare av alle ekle detaljer for dem som er interessert i å lese! ;) Snart byselalletid nå siden vi må opp før småfuglene og kråka fiser.