Bloggnorge.com // Livet med en snylter (muskelknute/myom)
Start blogg

Livet med en snylter (muskelknute/myom)

En blogg om mitt liv som prøvekanin for behandling av muskelknutemonsteret

Kategori: Myomektomi

Behandlingsmetoder

Kategori: Acessa, embolisering, Esmya, Myomektomi | 14 kommentarer » - Publiser onsdag 2. mars , 2016 kl. 21:31

Nå har jeg jo allerede nevnt en del behandlingsmetoder for muskelknuter i livmoren her i bloggen men de er såpass spredd rundt i innleggene, at jeg tenkte å oppsummere dem i et eget innlegg for de som er nysgjerrige og ikke gidder lese hele bloggen :) Tre av dem har jeg selv prøvd så det kan dere lese om her i bloggen (se kategorier). Med forbehold om at jeg har glemt eller ikke vet om de nyeste nye metodene, så finnes det følgende metoder:

Annonser

Siste nytt fra en ex-myompasient :)

Kategori: Myomektomi | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 22. april , 2015 kl. 20:09

Ja for enn så lenge i hvert fall har jeg ingen myomer i livmoren min! Jeg var på den lenge etterlengtede kontrollen etter myomektomien i dag og der var det stort sett bare fryd og glede. Livmoren ser fin ut, ingen tegn til nye myomer. Hun viste meg til og med bilder fra rett etter operasjonen. Gynekologen så på ultralyden at jeg har et lite område med arrvev der det er en liten blodansamling, men dette går bort av seg selv med tiden. Hun mente denne kunne gi småblødninger men synes det var litt rart at jeg har småblødd hver dag i nesten fire måneder nå. Hun sjekket eggstokkene mine og livmorslimhinnen, men ingenting galt der heller. Tynn og fin livmorslimhinne og ingen tegn til PCOS på eggstokkene. Faktisk så hun en eggcyste på begge eggstokkene, så de er tydeligvis klare til eggløsning. Med andre ord ingen tidlig overgangsalder heller, og takk og pris for det! Jeg har faktisk tenkt tanken og hatt litt panikk i det siste. Altså ikke noe galt der i gården så fuglene må vite hvorfor syklusen min er helt på styr.

Løsningen på blødningene er enten p-piller eller ny runde med Provera for å prøve å få syklusen i gang igjen, så jeg valgte Provera. Til tross for dårlige erfaringer fra sist gang (august i fjor) der jeg trodde jeg skulle krepere av smerte… Men denne gangen har jeg ingen stor muskelknute så jeg håper det hjelper på :) Dersom jeg ønsket hjelp til å bli gravid skulle jeg bare ringe henne så kunne hun sette meg på en hormonkur som fremtvinger eggløsning. Men siden samboer ikke er supergira på å få barn og jeg ikke er intenst barnesjuk, skal jeg heller prøve Provera så syklusen forhåpentligvis kommer på plass (blir dårlig med hankypanky når man blør hele tiden, ingen tvil om det). Så er det bare å la det stå til og tenke at det som skjer, det skjer. Blir jeg gravid så fint det, blir jeg ikke gravid så skal jeg takle det også. Jeg vil i hvert fall ikke stresse med det.

Så det var foreløpig enden på denne myom-visa :) Jeg er erklært myomfri og frisk. Håper det varer så jeg slipper å oppdatere denne bloggen med nye historier. Hvis noen har spørsmål eller kommentarer, så legg igjen kommentarer her på bloggen selv om jeg ikke er så aktiv lenger! Jeg får beskjed på mail når noen kommenterer og kommer til å stikke innom av og til for å rydde bort useriøse kommentarer som hoper seg opp, så jeg får det med meg! ;)

 

Annonser

Dagen derpå

Kategori: Myomektomi | 0 kommentarer » - Publiser fredag 31. oktober , 2014 kl. 19:43

En kjapp statusrapport fra sykehussengen. Myomektomien var vellykket og de klarte sannelig å gjøre alt laparoskopisk! Muligens lønte det seg å embolisere først for det var visst minimalt med blødninger. Så langt så vel, hadde det ikke vært for den dumme kroppen min hadde jeg vært sendt hjem i dag allerede. Men neida, i går kveld føk pulsen og blodtrykket i været så nå skal jeg utredes for høyt blodtrykk før de slipper meg hjem… Ingen festlig halloween her i gården nei.

Inngrepet gikk som sagt greit, narkosen var grei (våknet flere timer etterpå med store luftsmerter etter laparoskopien) og jeg slapp jo med bare fire små hull i magen. Livmoren er intakt og om 3-4 mnd kan jeg bli gravid om jeg ønsker det. Men jeg må ta keisersnitt da sårflaten ble såpass stor og muskelknuten hadde feste helt inn mot livmorhulen, at veggen der blir veldig tynn og svak og vil ikke tåle veer og fødsel. Nå er det bare å krysse fingrene for at det ikke vokser ut noen ny klump så jeg slipper å gjenta dette. Legen sa at muskelknuten veide 500 gram, så den var ikke liten :P Jeg er nå herved et bevis på at selv store myomer kan fjernes laparoskopisk! Selv om legene neppe vil innrømme det, er det nok mye som tyder på at embolisering kan være smart å utføre på forhånd for å minske blødninger og risikoen for å miste livmoren. De var visst imponert over hvor lite blødninger det oppsto underveis :)

Annonser

Tiden er inne…

Kategori: Myomektomi | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 29. oktober , 2014 kl. 21:10

I morgen tidlig kl 07.00 skal jeg møte på sykehuset og gjennomgå min første operasjon i narkose. Jeg gruer meg noe helt forferdelig men gleder meg til det hele er over. Håper alt går greit og at jeg våkner med livmoren intakt. Og så håper jeg at jeg at det ikke vokser ut nye muskelknuter i løpet av de første årene etterpå, så jeg slipper å gjenta inngrepet igjen. Jeg kommer til å følge med og gå jevnlig til UL-undersøkelse så jeg kan fange opp eventuelle nye muskelknuter tidligst mulig. Kanskje kan jeg prøve embolisering mens muskelknuten er høvelig liten. Jeg gruet meg ikke halvparten så mye til det som jeg nå gjør til å bli operert, og inngrepet er jo så mye mindre. Ikke minst slipper man å ligge i narkose, noe jeg syntes føltes veldig greit og trygt. Man beholder liksom kontrollen da.

Men det må gjøres. Skal jeg bli kvitt denne dritten må den skjæres ut og eneste andre alternativ er å fjerne hele livmoren. Så fremt jeg kan få beholde livmoren kommer jeg til å tviholde på den, selv om det gjør inngrepet vanskeligere og mer langvarig. Jeg har vel rablet i vei om hvorfor her inne før, men en av hovedgrunnene er at jeg mener den bør være på plass så lenge som mulig for helsa sin skyld. Til og med forskning viser at man ikke bør fjerne den med mindre man er nødt: http://forskning.no/medisin-hjertet/2013/04/okt-risiko-hjerte-og-karsykdom-etter-fjerning-av-livmor

Wish me luck! Så fort jeg er ferdig oppskjært og har kommet meg ut av narkosen skal jeg oppdatere og fortelle om inngrepet. Det er jo det bloggen er til for; fullstendig overshare av alle ekle detaljer for dem som er interessert i å lese! ;) Snart byselalletid nå siden vi må opp før småfuglene og kråka fiser.

Snart…

Kategori: Myomektomi | 0 kommentarer » - Publiser søndag 19. oktober , 2014 kl. 17:00

Nå er jeg innskrevet og har snakket med både legen som skal operere og anestesisykepleier. Jeg fikk telefon dagen etter at jeg hadde vært til innskriving fra en «vanlig» sykepleier på avdelingen som jeg også skulle ha vært hos, men det er ikke så godt å følge med når man løper mellom etasjene og i tillegg skal på en ny og ukjent avdeling der man møter en kjempeforvirret dame i resepsjonen. Hun var helt forvirret og kunne knapt svare på spørsmålene mine. Hun ba meg om å sette meg og vente på å komme til «han» (anestesisykepleieren) og det gjorde jeg. Hun sa ingenting om en annen sykepleier og det kom heller ingen annen sykepleier og sa i fra mens jeg satt og ventet… Ikke helt fritt for rot her på sykhuset heller…

Jeg kjenner at jeg virkelig gruer meg skikkelig. Jeg liker ikke sykehus og tanken på narkose, innleggelse, evige målinger av diverse kroppsfunksjoner og på’n igjen med blærekaterer gjør meg kvalm. Jeg får nesten lyst til å gråte og avlyse hele greia. Den store angsten min er at jeg aldri ble skikkelig utredet for ekstraslagene på hjertet som jeg har til stadighet, og at dette skal forverre seg under narkosen. At det skal skje noe med hjertet og hjerterytmen min. Jeg sa i fra til anestesisykepleieren og sa også at det ligger inne en 24-timers hjerterytmemåling i journalen min fra et år tilbake, så jeg håper at han sjekker det opp. I tillegg har jeg denne ekle, gnagende angsten for at jeg aldri våkner. At jeg sovner inn i narkosen og så skjer det noe. Det høres sikkert helt fjernt ut men det skremmer meg på ordentlig. Jeg føler meg som en grinete liten unge men sånn er det.
Hvordan klarer andre å ta så lett på operasjoner? De høres så trygge ut når de snakker om inngrepene de gjør, mens jeg er helt nervevrak og klarer ikke la være å tenke det verste.

Men uansett, jeg skal ta en myomektomi torsdag 30. oktober. Håper muskelknuten er sterkt redusert etter at jeg har prøvd å gi den juling med både embolisering og Esmya-kur. Det hadde føltes som en liten seier om legene kunne ha sagt etter operasjonen at inngrepet ble litt enklere fordi en del av muskelknuten er død/ødelagt eller at muskelknuten var mindre enn forventet. Eller kanskje at blødningene ble mindre fordi jeg har ødelagt blodtilførselen til dritten da jeg emboliserte. Men selvsagt; hovedsaken er at jeg våkner opp etter narkosen uten muskelknute, med livmoren intakt og uten varige mén. Jeg krysser fingrene for en halloween som kan feires med seier over myom-monsteret! :)

Og så håper jeg inderlig at tante rød forlater området før jeg skal legges inn, for akkurat nå er hun veldig til stede. For første gang helt ved egen hjelp etter at jeg sluttet med hormonprevensjon og andre rare hormonpiller. Nesten så jeg tror kroppen min har begynt så smått å finne tilbake til sin egen rytme, så jeg håper det blir en normal runde som stopper i tide før operasjon.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.